Kvar heim sitt eige kraftverk

Kor lang tid tek det før dei fleste husa i bygda eller byen der du bur produserar sin eigen strøm og har eit batteri for å lagre overskotet? Og heile bustadfelt utgjer sitt eige vetle strømnett som kan forsyne husa med elektrisitet?

No kan du gjerne himle med auga og scrolle vidare, men faktum er at utviklinga innan energiverda går mykje raskare enn nokon hadde trudd. Måten me produserar og nyttar strøm kjem til å endre seg, sjølv i eit land velsigna med vasskraft kvar enn du snur deg.

Tre hovudtrekk

Tre av dei mest markante utviklingstrekka internasjonalt er prisfall på teknologi, energiproduksjon nærare brukaren og auka elektrifisering. I 2016 fall prisrekorden for solenergi utan subsidiar med 25 prosent. I Tyskland er 98 prosent av solanlegga på hustak og når det gjeld elektrifisering treng ein ikkje sjå lenger enn ut på Teslaen i garasjen til naboen. Og nett Tesla-gründar Elon Musk samlar desse tre trendane. Hjå selskapet hans kan du no kjøpe solcellar til å produsere din eigen straum, batteri til å lagre den du ikkje brukar og elbil som kan ladast på ditt eigenproduserte drivstoff.

Korleis gjer dette seg utslag her heime? Vel, me kjem diltande etter, sakte på nokre områder og langt raskare på andre. Ein nyt godt av prisfallet, men med ein liten marknad går det treigare enn i til dømes Tyskland. Det finst ingen samla oversikt over kor mange husstandar som har solcelleanlegg på taket, men anslag frå Noregs Vassdrags- og energidirektorat tyder på at det er kring 500 kundar som sel overskotsproduksjon tilbake til straumnettet. Og den samla mengda solstraum i Noreg vart firedobla i fjor.

Det norske eksempelet

Men når det kjem til elektrifisering ligg ein heilt i verdstoppen. Då verdas leiande analysebyrå innan fornybar energi nyleg arrangerte ei konferanse vart ”The Norwegian Example” peikt på for å illustrere kva som får folk til å byte ut diesel- og bensin med elektriske bilar. Og me har nok straum. I fjor hadde Noreg eit kraftoverskot på meir enn fire gongar så mykje som det trengst for å elektrifisere alle personbilar. Utfordringa kjem når alle vil lade bilen samstundes og straumnettet vert tyna til det yttarste, og kan i verste fall bryte saman.

Men gjev det meining å snakke om solenergi i til dømes Bergensområdet? Ingen skal hevde at me er vane med mykje sol, men solcellene gjev best produksjon når det er kaldt. Faktisk har dei ein idealtemperatur på minus fire grader, difor er det norske klimaet ikkje så aller verst. Rett nok har ein høgare solinnstråling på austlandet, Oslo har faktisk betre høve enn Berlin, men ein har andre fordelar i Bergen. På grunn av regnet vert solcellepanela vaska regelmessig og ein unngår partiklar som reduserar effektiviteten.

Gjennombrot i næringslivet

Fleire verksemder har teke i bruk solceller på taket av næringsbygga sine det siste året. Mellom dei Forsvarets Logistikkorganisasjon på Haakonsvern, Norgesgruppen har dei største anlegga i Noreg på ulike lagerkring i landet, Powerhouse på Kjørbo og Solsmaragden i Drammen. Nye Varden skole i Bergen vart det første prosjektet i landet som kombinerar solceller for å produsere elektrisitet og solvarme til oppvarming. Eit søk på tenesta solkart.no synes at dersom ein la solceller på heile taket til det lokale kjøpesenteret der eg kjem får kunne ein produsert omlag det årlege forbruket til to norske einebustader til ein straumpris på 66 øre per kilowattime. I fjor var gjennomsnittsprisen for hushaldningar på 91,8 øre. For med eigenproduksjon slepp du nemleg å betale nettleige og elavgift.

Ikkje langt unna

Til sist vender eg tilbake der eg starta. I Ski legg no solenergiselskapet Otovo solceller på 72 nye bustader i det som vert Noregs største solcelleprosjekt for private. På Hvaler opna landets første mikronett med 1200 m2 solceller, fire små vindturbinar og batteriløysing som gjer det mogleg å koble seg frå det offentlege straumnettet og leve som ein eigen energicelle når det trengs. Prosjektet er rigga slik at fleire sånne celler kan snakke saman og gje grunnlag for lokale energitorg for kjøp og sal av straum. Framtida er ikkje så langt unna, den er komen til Noreg og ein gong kjem den dit du bur og.

Innlegget stod først på trykk i Bygdanytt i ein litt meir lokal versjon

 

Foto: Peter Leth/Flickr

 

hydrogenbil

Hydrogenferden i Hardanger

Å være førstemann ut med ny teknologi er utfordrende. Særlig når nødvendig infrastruktur ikke er på plass. Det stopper ikke Greensights utskremte i å legge ut på en ferd med litt usikker slutt.

Greensights morselskap Greenstat har gått til anskaffelse av en hydrogenbil. Den ser ut som en helt vanlig bil, men der fossilbiler spyr ut eksos slipper denne ut rent vann. Faktisk ca. 1 liter per mil. Litt forenklet er egentlig en hydrogenbil en elbil, men i stedet for å lade den fyller du på hydrogengass. Det tar 3 minutter og koster 9 kroner literen  – hvis du har tilgang på en hydrogenstasjon, da.

Problemet er at det per i dag kun finnes fyllestasjoner på Østlandet.

Greenstat har jobbet hardt for at Bergen skulle få sin første hydrogenstasjon dette halvåret og ble derfor stolt eier av Vestlandets første hydrogenbil i mars. Så kom nyheten om at stasjonen er utsatt og de medfølgende 594 km med drivstoff i den nye bilen måtte rasjoneres.

Hva gjør man så når man blir invitert til staselig åpning av det fantastiske Folgefonnsenteret i Rosendal? Og de spør pent om du kan ta med hydrogenbilen, og gir deg anledning til å få pressedekning og bli intervjuet på TV2?

87 km og to ferger unna – og du har 180 km igjen på tanken.

Man takker selvsagt ja.

Og starter å regne på kilometer. Og det er ikke bare bare, fordi det bilen oppgir som rekkevidde ikke nødvendigvis er det den faktisk klarer å kjøre, selv om hydrogenbiler er mer foutsigbare enn elbiler. Rekkevidden avhenger likevel av alt fra kjørestil til utetemperatur.

I tillegg måtte alt dette passe sammen med muligheter  for enklest og billigst mulig biltransport til Østlandet.

Etter litt fram og tilbake, og diskusjoner med firmaet som skulle frakte bilen , endte vi på at det sikreste var å kjøre bilen til Stord, korteste vei til hovedfartsåren E39. Jeg fikk en avtale med SKL  (Sunnhorldand kraftlag) om å plassere bilen på parkeringsplassen til hovedkontoret i Leirvik sentrum  i påvente av biltransporten.

Da var det bare å legge i vei mot Rosendal og deretter håpe på å nå Leirvik med nok hydrogen på tanken.

Hvordan det gikk kan du se i galleriet under. Turen ble selvsagt flittig dokumentert i sosiale medier (klikk på det første bildet for å bla gjennom hele galleriet, pass på å få med billedteksten).

 

 

Epilog.

Jeg kom meg til Leirvik og fikk parkert bilen. Det var anslagsvis 25-28 km igjen på tanken. Altså god margin.

Der jeg satt mett av svele på fergen hjem fra Stord gikk det opp for meg at jeg kanskje hadde gjort det i overkant vanskelig for meg selv.

Veien til Os var bare ca. 10 km lengre. Jeg kunne trolig kjørt til Os uten problemer siden det viste seg at forbruket ikke avvek mer enn i overkant 10 prosent fra oppgitt rekkevidde. Da hadde jeg sluppet lang venting i Leirvik og to timer buss og ferge hjem. Men da ville jeg altså bare hatt et sted mellom 10 og 20 km igjen på tanken.

Litt for nært null for min smak…

 

(Ikke alle er som Kramer)